Retail Therapy

Starten av denne veka var litt kjip. Dei to siste dagane av engelsklærarvikariatet mitt var like slitsome som dei foregåande og på mandag kveld dro Daniel heim til Oslo og eg er aleine igjen i München for første gang. Dessuten har eg følt meg litt pjusk. Onsdag hadde eg planlagt ein lang og produktiv dag der eg først skulle sitte nokre timar på Mediatheket på Goethe Institutt, for deretter å dra til Amerika Haus for å lese og samle engelsklærarressursar. På kvelden skulle eg møte Petra og Sylwia for tysk-date. Men på Goethe følte eg meg plutselig så dårlig at eg lurte på å avlyse kveldsdaten og dra rett heim. På vegen til S-bahnen kjøpte eg meg smertestillande og tenkte plutselig at hey, kanskje eg berre skulle sjekka den eine butikken for å sjå etter sommarjakke....

Tre timar seinare hadde eg forflytta meg kanskje 200 meter, men mange butikkar, lenger nedover handlegata og følte meg kjempebra. Så kan berre konkludere med at retail therapy er den beste medisinen. Bortsett frå om ein har omgangssjuka og kastar opp i prøverommet, det kan fort bli litt kjipt. 

Denne har eg sett på og nesten kjøpt fleire dagar denne veka:

 Superbritisk, og sjølv om eg vil ha den, så skal eg vente og sjå om den blir litt billigare først.

Rett før Daniel dro hadde vi eit siste måltid sammen på Vapiano (den næraste ok plassen ved stasjonen), og feira at Daniel har tatt 35 studiepoeng forrige semester!

 Vittelo tonnato-pizza. Digg.

Og ellers har veka mi bestått av altfor mykje sjokolade + bøker. Las Zora Neale Hurston si Their Eyes Were Watching God, og syntes både boka og introduksjonen av Zadie Smith var kjempefin.

I morgon kjem det første av tre nært foreståande besøk: Atla. Og seint på kvelden lander Daniel og kan komme heim til rimelig ryddig (!) rom med nyvaska kle og sengetøy (!!).